Da vi for en uke siden innså at vi måtte fortsette undervisningen på nett, trodde vi at nå skulle det omsider bli noen rolige dager. Slik har det ikke blitt. Ikke bare har vi opprettholdt undervisningen med våre faste elever på denne måten. Vi har avdekket et behov som er grenseløst, -i dobbel forstand.
Et element vi kjenner igjen fra tidligere erfaringer, er at når man ikke har tilstrekkelig med ressurser, så finner man løsninger man ellers ikke ville trodd var mulig. De siste dagene har vi undervist barn fra Norge, Danmark, Island, Færøyene, Italia, Venezuela og Bolivia. I dag står England, Portugal og Japan for tur, og slik fortsetter det, dag etter dag, sent og tidlig, og stadig flere kommer til.
For å holde intensiteten oppe når tilkoblinger hakker og slitne datamaskiner og mobiltelefoner kræsjer, har vi kommet fram til at heller enn å ha lange økter, møter vi elevene flere ganger i uka. Dermed blir vi en del av elevenes øvingsprosess også. Dette er det MYE å lære av.
Det skal jammen bli deilig når vi kan møtes igjen, men vi kommer til å fortsette den tette oppfølgingen, og vi kommer antagelig aldri tilbake til en verdensorden der vi kun møter de internasjonale kontaktene våre et par ganger i året.